Fra Dagbladet Magasinet 6/10-01:

PORTRETTET
JOHANS ÅPENBARING

[Av] Kjartan Brügger Bjånesøy

Fredsforsker Johan Galtung (70) jobber for å skape fred i verden. Og bråk i Norge.

- BARE FEM MINUTTER etter terrorangrepet i USA ringte østerriksk tv for et intervju. Siden har jeg vært ti ganger på tv i Tyskland, seks ganger på tv i Østerrike, fire ganger i Danmark og Spania. Vel, vel.

JOHAN GALTUNG ER en liten svipptur innom landet han fikk nok av i 1977. Rak i ryggen, med kritthvitt professorhår flagrende i nakken. Han har tid til en frokost. Grand Café kunne passe ham. Klokka åtte, presis. Norgesturneen inneholder foredrag i
Sandnes, Kristiansand, Lillehammer og Oslo. Et par intervjuer og åpningen av kunstutstillingen til sønnen Andreas. Og en aldri så liten ferie helt på tampen.

- Ferien starter klokken nitten null i morgen aften, sier Galtung og setter seg: - Og den varer i hele 24 timer. De skal jeg tilbringe sammen med min kone, og er noe jeg ser meget frem til. Så skal vi videre til Hamburg, der jeg skal holde foredrag for to tusen studenter. Deretter er jeg invitert til Albania for å holde kurs i konfliktløsning for albanske meglere, før turen går til Argentina. Vel, vel.

NORGE HAR EN lang tradisjon for å omfavne landsmenn som har gjort karriere i utlandet. Det skal ikke alltid så mye til. En reservebenk i England. En utstilling i Paris. Eller en skitur til Sydpolen. Johan Galtung må være unntaket. Han er
æresdoktor ved sju universiteter. Æresprofessor ved fire. Har fått alternative fredspriser. Har skrevet over hundre bøker. Direktør for Transcend - et stort internasjonalt nettverk for fred og utvikling. En gjenganger i «Who's Who». Men Johan
Galtung har liksom ikke slått gjennom her hjemme.

- Du, det der er ikke helt sant. Klisjeen at du ikke blir profet i eget land, vil jeg motsi med det samme. Hadde du vært de stedene jeg nylig holdt foredrag, ville du skjønne. Folk hang i taklyset, og måtte bruke skohorn for å komme inn. Trampeklapp, folk reiste seg, varme, og glede over at det finnes andre perspektiver enn det som kommer fra regjeringen. Jeg har utmerket kontakt med det norske folk. Det er en liten elite på vel hundre personer i Oslo som har problemer med meg. Og de personene har også mye makt i media. Og dette kommunestyret, sier Galtung og vifter lett i retning Stortinget: - Kanskje noen av dem har problemer med måten jeg snakker på.

JOHAN GALTUNG OMTALER det norske Storting og regjering konsekvent som «kommunestyret». Statsministeren som «ordfører», og Utenriksdepartementet som «lommerusket» - fordi de er i lomma på USA.

- Valgkampen inneholdt ingen diskusjon om utenrikspolitikk. EU var ikke et tema. Kommunestyret bryr seg bare om alderspensjon og sykepenger. Lommerusket sitt arbeid handler mest om å oversette amerikanske dokumenter. Og hvem som blir ordfører er
meg likegyldig, sier Galtung og ser opp fra frokosten. Men hva han ser på er ikke alltid godt å si. Det skjeles både til høyre og venstre bak de store brillene.

EN AV DE «HUNDRE» i hovedstaden som snører hanskene når han hører Johan Galtung, er Per Egil Hegge. Sist de to møttes var i «Redaksjon 21», bare to dager etter terrorangrepet.

I grønn jakke i venstre billedhjørne, Galtung på åpen linje fra Wien. I mørkeblå jakke i høyre hjørne, redaktør Hegge fra Aftenposten.

Johan Galtung manet til besinnelse, og advarte mot amerikansk hevn.

«Livet er for kort til å bruke tid på Galtungs resonnementer,» sa Hegge. Han karakteriserte like godt fredsforskerens store skepsis til amerikanerne som gedigent tullprat.

«Jeg håper dere ikke lar dere lure av amerikanerne,» sa Galtung. Så reiste han seg og forlot studioet. Seinere på kvelden fikk han snakke ut i en debatt på østerriksk tv. - Du skulle sett meg på gaten i Wien dagen etter at jeg debatterte med den amerikanske ambassadøren, en østerriksk general og sjefen for militærakademiet i Tyskland. Ja, det må ha vært hundre mennesker som omfavnet meg. De sa tusen takk.
Drosjesjåfører kjørte nesten i grøften da de så meg. Opinionsundersøkelser i 31 land viser at flertallet av folk vil ha en fredelig løsning, med politiaksjon og domstol. Kommunestyret og lommerusket vet utmerket godt at et massivt angrep ikke er måten en rettsstat skal reagere på. Men de er så livende redde for at USA skal oppfatte det som kritikk. Derfor er det så viktig med en folkebevegelse som kan støtte opp om den mer myke og fornuftige siden.

- Du tror fortsatt på fakkeltog?

- Ja, så til de grader. Det som kan redde verden i dag, er manifestasjoner og massiv fredsbevegelse verden rundt. Løsningen er ikke å synke ned på terroristenes nivå. Når motstanden mot USAs aggressivitet blir tilstrekkelig stor, er tiden kommet for dialog og mekling. Det vil ikke skje i morgen, men det vil skje.

- JOHAN HAR EN vestkantarrognse ganget med to hundre, sier en nær slektning. Hans arroganse er like stor som hans intelligens, har andre sagt. I første bind av hans biografi «Johan uten land», som i fjor ble belønnet med Brageprisen, beskriver han seg selv på følgende måte: «Ekkel type, egentlig. Arrogant, selvsikker, dårlig tilpasset sitt lands størrelse. Det er ille nok at han så ofte tror han har rett.
Enda verre er at det så ofte viser seg at han har det.»

- Når nordmenn kaller meg arrogant, er det helt riktig. Men min arroganse er helt ekte og absolutt. Den har ikke den lille nyansen som kommer av usikkerhet. Jeg vet jeg kan mye, og legger ikke skjul på det. Men alt skjer ved en viss grad av
humor, og kanskje en liten dose sjarm. Som amerikanerne sier: Johan; you get away with murder. How do you manage it! Når du leser dette, er Johan Galtung i Amerika. I dag skal han foredra ved et universitet i Washington. Neste uke er det New
York. Om ikke flere forlater salen, og lukker døra hardt bak seg i protest, er ikke foreleseren fornøyd. Det er nok ingen fare. Dette er noe av det han kommer til å sveipe innom:

- Det eneste som forbauset meg etter tragedien i USA, er at det ikke kom tidligere. Jeg har ventet på dette i 12 år. Siden USA ble grunnlagt, har de invadert andre land om lag 230 ganger. Etter andre verdenskrig har amerikanerne drept millioner av mennesker. Hver dag dør hundre tusen av feilernæring, på grunn av et økonomisk system hvor folk er av den oppfatning av at USA sitter på toppen. Med slike enorme
tall er det ikke utenkelig at noen begynner å tenke på hevn.

SÅ LANGT ER DET nok fortsatt bare svak amerikansk murring. Men Johan Galtung analyserer ikke bare fortida. Han snakker også om framtida. Da blir det nok fart på noen amerikanske cowboystøvler.

- Den amerikanske uvitenheten er enorm, og det skyldes i stor grad en elendig mediedekning av USAs utenrikspolitikk. Men denne selvrettferdighetens uendelige arroganse kommer til å falle. Om 15 - 20 år kommer vi til å se et helt annet Amerika.
Et Amerika som skammer seg. Jeg er ikke så dum at jeg tror det skjer i morgen, eller i overmorgen. Men det vil skje, og noen må si det.

Johan kremter, og tørker seg lett rundt munnen med den hvite servietten, smiler og sier: - Og jeg er ofte den som sier det ...

Han gjør seg ferdig med frokosten, som har bestått av to skiver grovt brød uten smør, et lite stykke bacon og ett egg uten salt.

- Jeg har en del regler, som jeg prøver å holde. Jeg holder meg unna salt, sukker, fett, boblevann og sterkere alkohol. Jeg røker ikke, men elsker god vin. Et godt liv er først og fremst en sjelssak. At du tror på noe, og har en indre gnist. Jeg ser altfor ofte mennesker uten livsprosjekt som visner hen. Og så liker jeg kombinasjonen av mosjon og nytelse. Å svømme inn i soloppgangen i Middelhavet sammen med min kone, eller sykle i Kyoto og nyte synet av alle de flotte pikene som
sykler mot meg.

DET VAR EN AV DE kalde februarnettene. De kom midt på natta. Året var 1944 i Erling Skjalgssons gate på Frogner. Johan var 13 år. Han våknet brått i senga si, da faren kom inn på rommet. I stua ventet to hissige menn fra Statspolitiet.

- De er kommet for å arrestere meg, elskede Johan. Ta dette, gjem det, sa faren. Det han ga sønnen, var en klem. Så ble August Galtung dyttet ut døra, men gjorde tegn om at han gikk best selv.

- Ypper'u? sa den ene politimannen og tok et godt tak og vred armen til faren opp bak ryggen. Ingen hadde noen gang sagt «du» til August Galtung. Han var overlege og viseordfører i Oslo, den gang partiet het Høire. Faren ble ført vekk fra kona, Johan og hans to eldre søstre. Han havnet på Grini. Søndag etter søndag i 14 måneder sto sønnen og speidet etter faren i et mylder av fangeuniformer. Han sto der for seg selv, gråt og tenkte at dette er ikke riktig. Der var da han bestemte seg for hva han ville bruke livet sitt til.

NI ÅR ETTER at krigen tok slutt, var det August som skulle se etter sønnen bak fengselsmurer. 1. november 1954, ei uke etter at han på FN-dagen fylte 24 år, ble militærnekteren Johan satt i fengsel. Han ble buret inne fordi han hadde nektet tillegget i tjenestetid for sivilarbeidere, med mindre han kunne bruke den på fredsarbeid. Det ble seks lange måneder borte fra venner og familie.

- Det har ikke skapt bitterhet i meg, men jeg håpet at det ikke såret min far for meget. Hver eneste lørdag kom han på besøk til Oslo kretsfengsel, avdeling B, med bringebær som han visste at jeg likte så godt. At han greide det, var helt
imponerende.

- Hva sa vestkantfolket til at en Galtung var venstreradikaler og militærnekter?

- Jeg stilte meg vel på siden av slekta, men ikke av familien. Min far var ikke enig i mine standpunkter, men gjennom dialog fikk han respekt for mine valg. Vi hadde et veldig godt forhold.

JOHAN GALTUNG HAR fire barn. To fra første ekteskap, og to med Fumiko fra Japan som han giftet seg med i 1969. Han er svært fornøyd med både barna og sin egen innsats som far. Han har i alle fall vært en utradisjonell far. Da sønnen Andreas var ti
år gammel, fikk han være med faren og filosofikameratene Arne Næss og Sigmund Kvaløy på biltur. Fra Norge til India i en Peugeot 404.

Samme år som han giftet seg, ble han professor i fredsforskning ved Universitetet i Oslo. Ti år tidligere grunnla han verdens første institutt for fredsforskning ved
Universitet. Men på midten av 70-tallet fikk han nok av Norge, som vi snart skal komme tilbake til. Verden kalte på permanent basis.

I DAG HAR DET FRANSKE postvesenet oppgaven å omadressere posten til Galtung. Han har hus i Frankrike, Spania og Norge, og leilighet i Japan og USA - og andre land han besøker jevnlig. Alltid et nytt foredrag, ei ny bok - og nye konflikter han blir invitert til å løse. Som direktør i organisasjonen Transcend jobber han på oppdrag fra regjeringer og organisasjoner. Professoren snakker seks språk flytende, og fire til turistbruk. Arne Næss sa en gang at japansk må være et vanskelig språk å lære, siden Johan Galtung brukte hele fjorten dager på å lære det.

- JEG HAR EN ARTIG historie, som du kan få og vil synes er gøy. 28. mai ble det arrangert en konferanse i Praha hvor det var 22 deltakere. Det var 21 utenriksministere. Nummer 22 var meg. Og hvorfor var jeg der? Vel, det er på grunn av et renommé jeg har for å vite en del, og et rykte på meg for å fortelle sannheten. Første runde handlet om fallet til Sovjetunionen. Og det er klart at jeg med 40 års forskererfaring kunne begrunne det bedre enn dem. Så jeg presenterte fem kontradiksjoner som inntraff samtidig og førte til fallet.

- Kontradiksjoner?

- Ja, altså problemer som bare kan løses ved at systemetendres. Etter at jeg hadde snakket om Sovjetunionen, avsluttet jeg med å si at jeg hadde en liste på 14 kontradiksjoner som gjør at USA om cirka 20 år vil endre seg. Så sa jeg ingenting
mer.

- Hva skjedde?

- Vel, etter foredraget kom den ene kjente ministeren etter den andre bort til meg. De lurte på om de kunne få den listen. Da sa jeg at du ikke bare kan komme her og få den listen. Først skal jeg se hvilken politikk du fører. Oppfører du deg
bra, kan du få en kontradiksjon i måneden. Nå humrer han så det nesten blåses liv i det grønne bladet han har festet på jakkeslaget, et symbol for en indisk miljøorganisasjon.

I PRAHA ENDTE DET MED at ministrene fikk listen. Etter litt vin. Han hørte ingenting fra det norske «lommerusket». Fredsforskeren har ikke lenger offisielle kontakter i Norge. Det var en viss form for kontakt i 37 år. En kontakt Galtung
mener drev ham fra landet.

- Det eneste kontakten jeg hadde til den norske øvrigheten, var gjennom overvåkingstjenesten. Men nå er også den forsvunnet, sier professoren.

Mappa han fikk utlevert var på 172 sider. Han vet det er mer. Advokater er kontaktet. Krav om erstatning er under behandling. Saken kan gå hele veien til Strasbourg. Den vennlige og lyse stemmen blir skarpere når han snakker om POT.

- Jeg er både bitter og forbannet. Fly forbannet. At jeg ble beskyldt for å være sovjetkommunist fordi jeg var skeptisk til USAs utenrikspolitikk, er jo bare tøv. Jeg var imot begge to. Men det at jeg ble spionert på, rev og slet i meg. Så i en viss forstand flyktet jeg fra Norge ... Det er noe jeg gjerne vil si, om du lar meg få lov?

- Det får du.

- Jeg vil gjerne be politimennene som overvåket meg om å sende et brev til meg og be om unnskyldning. Argumentet om at de bare gjorde jobben sin, godtar jeg ikke. Det forsvant med Nürnberg-dommen. Hvis det dreier seg om skikkelige mannfolk,
ber de om unnskyldning.

Gjerne anonymt. Om det dreier seg om kryp, gjør de det ikke. Kommer det en unnskyldning, skal vi nok finne frem til en forsoning.

HAN HAR TATT MYE FEIL, sier motstanderne. Han forsvarte Arne Treholt, han roste kulturrevolusjonen i Kina, han hyllet Imelda Marcos, og forbannet USA i Golfkrigen. Alt med en irriterende selvsikkerhet.

- Mine posisjoner var nok noe mer komplisert. Men jeg har begått én katastrofal feil. Det var at jeg trodde USA ville lære av nederlaget i Vietnam. Ellers mener jeg mine analyser og forutsigelser i svært stor grad har slått til. I 1980 hevdet jeg at Berlinmuren ville falle innen ti år. Jeg bommet med to måneder. Og skal du komme med eksempler på mine feil, så vær så vennlig å bygge dem på hva jeg faktisk har sagt, og
ikke på journalisters gjengivelse.

JOHAN GALTUNG kjeder seg over alt dette pratet om fortida. Han er mest opptatt av framtida. Han har ei liste på 48 punkter om konfliktløsninger i forbindelse med terroren. Han forteller om jobben han gjør som mekler i Palestina og Israel. Hvor
forferdelig mislykket Oslo-avtalen er. Om hvorfor globaliseringen gjør at de fattige blir fattigere. Om hvorfor EU er så farlig. Om dårlige norske medier og feige NRK.
Hvordan Tyskland på et mesterlig vis klarte å skape fred med gamle fiender etter andre verdenskrig. Drømmen om et FN-parlament med en deltaker per million innbyggere i hvert land. Det ville blant annet blitt fire nordmenn, ni svensker og 1240 kinesere.

- Da ville hvite i Vesten se hvilken en liten minoritet vi er, og at vi derfor bør begynne å oppføre oss litt mindre arrogant.

- Hvordan tror du det kommer til å gå til slutt?

- Det kommer til å skje forferdelige ting, og det kommer til å gå bra. Det er aldeles utrolig hva mennesket har overlevd. Det må være en indre styrke og godhet i oss.

- Vil du anbefale å få barn i disse tider?

- Ja, få barn.

Angrepene kommer ikke til Norge. Jeg hadde vært mer skeptisk om jeg fikk det samme spørsmålet fra en amerikansk venn.

kjartan.brugger.bjanesoy@dagbladet.no

Johan Galtung
Født: 24. oktober, 1930
Familie: Gift, og har to barn med Fumiko Nishimura. To barn fra tidligere ekteskap.
Utdannelse: Cand.real., matematikk hovedfag, Universitetet i Oslo. Mag.art., sosiologi ved samme universitet.
Karriere: Johan Galtungs curriculum vitae står ramset opp på fire tettskrevne sider i biografien «Johan uten land». Hans omfattende bokproduksjon krever ti sider. Han grunnla verdens første institutt for fredsforskning i Oslo, 1959. Siden har
han jobbet, bodd, og reist verden rundt. Han er æresprofessor/æresdoktor ved universiteter på alle fem kontinenter. Har bopel i fem land, men bor for det meste
utenfor Genève.

Leser:
- Jeg liker alle disse nordmennene som ender på s-t-a-d. Fløgstad, Kjærstad, Bjørnstad. Henrik Ibsen var en mester. Jeg leser mye skjønnlitteratur, og seks - sju internasjonale aviser daglig. Ingen norske aviser. Jeg har kontakter i Norge som ringer og informerer om det er noe. Så jeg er oppdatert både om Mariter og Arier ...

Hører:
- NRK Alltid klassisk. P2 er bra på kultur. Men utenrikspolitikk greier ikke NRK helt å få til. Når det røyner på, svikter de. Tidligere spilte jeg selv klarinett, men ble aldri særlig god. Etter et halvt år sa klarinettlæreren min: - Jeg hører at De er en ganske begavet samfunnsforsker ... Da skjønte jeg hvordan det lå an.

Ser:
- Mye CNN. Ikke fordi jeg nødvendigvis tror på det de sier, men har de en melding om at noe har skjedd i Afghanistan, så har nok noe skjedd. Og da tar jeg kontakt med mine egne kilder. Jeg har veldig gode kontakter, og tror nok at jeg kan konkurrere med hvilket som helst utenriksdepartement når det gjelder tilgang på informasjon.

Ellers:
- Jeg må innrømme at jeg ikke er en spesielt god bestefar for mine seks barnebarn. Jeg må nok vente til de blir litt større og filosofiske, og kunnskapen om utenrikspolitikken øker. De skal nok få høre mye artig når de vokser opp.


tegning: finn graff

Billedtekst:

Fan av norske forfattere: Johan Galtung liker norske forfattere som ender på bokstavene s-t-a-d. Her hilser han på Ketil Bjørnstad i 1985. - Det er umulig å tenke seg hva samfunnsdebatten i Norge ville vært uten Johan Galtung, har
Bjørnstad sagt.

Forfatter: - Jeg var helt ekte uforbeholdent stolt over å få Brageprisen, sier Galtung. Han fikk den i fjor for biografien «Johan uten land». Her med Henry Notaker.
Forsker for fred: I 1959 grunnla Johan Galtung verdens første Institutt for fredsforskning i Oslo. Da var han 29 år gammel.

Far på farten: - Jeg har fire praktfulle barn, og har unngått pubertetsopprør. Det har nok noe å gjøre med at jeg har vært så mye på farten. Jeg har ikke vært en påtrengende far, sier Johan Galtung. Her med sønnen Harald i 1968.

Forbilder: - Jeg er kjemisk fri for respekt for autoriteter. Men jeg har veldig respekt for folk som gjør gode ting, sier Galtung. Her med kona Fumiko og Arne Næss - en god venn han har stor respekt for. Mohandas Gandhi er det store forbildet.

Forsvar: - En rein hekseprosess, mente Johan Galtung om Treholt-saken i 1985.

Fin form: - Roe ned? Jeg er i utmerket form, og har ikke noe trang til å roe ned, sier 70-åringen med bursdag på FN-dagen.